I den overordnede delen av læreplanen, kan vi lese følgende:

"Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring" (Opplæringslovens formålsparagraf)

Som det framkommer i sitatet ovenfor, skal skolen åpne dørene mot verden for elevene. De skal oppleve at den kunnskapen og de ferdighetene de tar med seg ut i livet nettopp gjør dem i stand til å "delta i arbeid og fellesskap i samfunnet". Spørsmålet blir likevel om skolen forsatt har en vei å gå med tanke på å imøtekomme formålsparagrafen på dette området. Åpner virkelig skolen døra mot verden?

Mangel på reelle mottakere i skolen

Det er nemlig stort stort slik at elever i skolen i dag - uavhengig om de skriver en tekst, framfører et foredrag eller produserer en video - henvender seg til lærerne (og kanskje medelevene) sine som mottakere. Dette har selvsagt sammenheng med at lærere i skolen har en dobbel funksjon som mottakere. De skal på den ene siden stille seg fram som lyttende mottakere på det elevene presenterer, samtidig som de på den andre siden skal vurdere elevenes prestasjoner. Dette er elevene svært klar over, og derfor fungerer også lærerne som primærmottakerne for mange elever i skolen.

Men hvis elevene aldri blir posisjonert innenfor andre kommunikasjonssituasjoner enn den som nettopp ble beskrevet, melder spørsmålet seg kjapt om skolen virkelig "opner dører mot verda og framtida". Hvor blir da de reelle mottakerne av - de som ikke befinner seg innenfor klasserommets fire vegger?

Elevproduksjon av podkaster

Når elever lager podkaster i skolen, uavhengig av om de blir publisert offentlig i etterkant eller ikke, posisjoneres elevene derimot i en ny kommunikasjonssituasjon. Ettersom podkastformatet er et asynkront medium, der avsenderne og mottakerne ikke trenger ikke å være tilstede samtidig, kreves det at elevene henvender seg til en usynlig tredjepart: lytteren. 

Dette banale poenget, at elever henvender seg til lyttere når de produserer podkaster i skolen, gjør kommunikasjonssituasjonen langt mer autentisk. For selv om elevene også skjønner at læreren i etterkant av undervisningsopplegget vil lytte til podkastene deres, krever likevel podkastformatet at elevene først og fremst snakker til lytterne sine. Noen annet vil virke unaturlig. Dermed framprovoserer også elevproduksjon av podkaster en autentisk kommunikasjonssituasjon for elevene.

Med Soundtrap i klasserommet

I arbeidet med elevproduksjon av podkast, finnes det en rekke verktøy og programvarer man kan benytte seg av. Som lærer kan det være lurt å sjekke opp i hvilke databehandlingsavtaler som kommunen din har signert før du kaster deg i gang med et spesifikt verktøy. Ettesom flere norske kommuner har databehandlingsavtale med Soundtrap, velger jeg i fortsettelsen å vise hvordan dette verktøyet enkelt lar elever spille inn, redigere og til slutt distribuere podkastene sine lokalt på datamaskinen. 

Her kan du lese mer om hvordan du kan legge opp undervisning med podkast.

Soundtrap kan åpne dørene til verden

La meg slå det fast med en gang: Den didaktiske verdien ved elevproduksjon av podkaster avhenger selvsagt ikke av om elevene publiserer podkastene sine offentlig eller ikke. Som lærer - og da særlig i videregående der elevene er over 16 år og selv kan samtykke til offentlig publisering - har man likevel en fin anledning til å la elevene få oppleve "på kroppen" hvordan det er å publisere noe offentlig. Dette kan man få til ved å la elevene, etter at de har spilt inn og redigert podkastene sine i Soundtrap, dele dem på gratis-prattformer som Soundcloud og YouTube. 

Formålsparagrafen i Opplæringsloven slår fast at skolen skal "opne dører mot verda og framtida". Tar vi dette virkelig på alvor lar vi også elevene få sjansen til å få reelle mottakere på det de skaper i skolen. Dette kan selvsagt skje på ulike måter, og elevproduksjon av podkaster er en av dem.